Joda, I og A kom seg etter noen få mislykkede forsøk omsider på en buss som reklamerte for å skulle gå i retning Bolivia. Etter litt om og men hadde undertegnede bestemt seg for å satse på økonomi framfor komfort (vræl!), og satset 5 bussbytter og lokalbuss – i stedet for direkte turistbuss til Buenos Aires. Hoi hoi, det er dette det blir opplevelser av! Som sagt, så gjort.
Fra Cusco gikk bussen til morgenkalde Puno på like over 3800 m.o.h, og langs Titicacasjøen mot Copacabana og La Paz (verdens høyest-liggende hovedstad) på Boliviansk side. Derfra en ny en videre mot Potosi, og over til Argentina. Vi ble sittende på Boliviansk side av grensen en ekstra dag, dessverre, fordi deres side av grensen bestemte seg nettopp den dagen for å stenge tidlig. Argentinerne ville ikke slippe oss over uten utreise-stempel, så da ble det en natt på et bråkete gjestehus mens vi ventet på at grensen skulle åpne. (Dette tross for A’s innbitte forsøk på å vekke Bolivianerne.)
Neste morgen etter en liten shopping-runde (hvor vi bl.a investerte i et nytt digitalkamera for å kunne dokumentere litt fra kontinentet) ruslet vi over til Argentina. Dèt kun for å oppdage at det ikke var en eneste fungerende minibank, som vanlig. Vi var fri for kontanter (som vanlig) og det var ingen som hadde kort-terminal – SOM VANLIG! Vi kom oss omsider av gårde rundt midnatt, middels trøtte og frustrerte. Gleden var stor da vi satt oss ned på bussen med eplejuice og lokale bakevarer, og etter dette “festmåltidet” falt vi raskt i søvn.
Skulle roen vare? Såklart ikke.
Vi fikk en time på øynene før vi ble stoppet ved en vaktstasjon, hvor de stopper tilfeldig utvalgte busser fra Bolivia og den Argentinske stasjonen rett over grensen. Trøtte og mellomfornøyde observerer vi hvordan de bruker over en time på å sjekke pass og gjennomsøke bagasjen til alle på bussen forran oss, mens passasjerene må vente utenfor i kulden. Vel vitende om hva vi hadde i vente klatret vi ut, med alt av alpakka-ull i vår eie godt plassert på kroppene våre. Etter den første halvtimen begynner vi å slå floke for å holde varmen – vi er gjennom kontrollen, takket være få passasjerer, men noe tar veldig lang tid inne i bussen. De Argentinske vakthavende beviser heldigvis på dette tidspunktet at det er deilig å være norsk i Argentina, og tilbyr oss (som de eneste) å sitte inne på kontoret deres, samt litt av urte-teen de sender mellom seg for å holde varmen natten gjennom. Den eneste jenta i flokken snakker litt engelsk og fungerer som tolk da de ivrig forteller om navn, alder og sivilstatus på alle sammen. De forteller om narkobeslagene de gjør hver eneste natt, og åpner villig døren for å vise oss den lille flokken illegale innvandrere de hadde samlet opp denne kvelden som skulle sendes rett tilbake til Bolivia. Vi synes dette var temmelig underholdende (spesielt da guttene faktisk begynte å ville legge oss til på facebook – en plass går grensen!) men det var tydelig at vi ble litt upopulære blant resten av gjengen som satt å frøs på utsiden og som allerede virket temmelig overbeviste om at det hele var vår fortjeneste. To runder med narkotika-hund og omtrent fire timer senere sa de seg fornøyde med de 5 kiloene med kokain de fant i et av setene, og bussen, og alle dens passasjerer, fikk kjøre videre. Enkelt og greit.
Med verkende stumper, etter kalde netter og omtrent 80 timer på buss, kunne vi endelig hoppe av i Buenos Aires! Og som seg på høsten hør og bør høljet det ned i Argentinas hovedstad.
Neste innlegg blir om hvordan vi underholdt oss selv i finværet. 
Blogge om ny tur da snart idus! OG forresten; vi må kilroye litt snart!