Ja, da begynner vi naturlig nok der vi slapp, for her er mange såkalte “cliffhangers” som krever svar. Vi nevner i fleng:
-Fikk vi sett Machu Picchu?
-Ble det Bolivia framfor Chile?
-Forandret Ida noen gang hjemreisebilletten sin fra Brasil?
Og kanskje viktigst av alt…
-Trynte vi på sandbrett?
Fra Lima ble det straka vegen til Huacachina (en del av Ica som ligger i utkanten av enorme sanddyner) for å stå på sandbrett. Vi glajentene bestemte oss ganske resolutt for å tilbringe noen dager der i påvente av at Machu Picchu’s turstier skulle klareres og åpne for turisme igjen. Det angret vi ikke på, for vi hadde både sol og basseng til disposisjon. Vi ble dessuten godt kjent med hostelets to papegøyer som likte godt å sitte på skuldrene våre og spise frukt, og mumle på hva jeg bare kan anta var spansk. Vi tok turen ut til dynene med sandbuggy dagen etter ankomst, og – for å ha det på det klare – sandboarding var litt vanskelig, og vi var temmelig fargerike (gule, blå etc.) etter noen timer med lek i bakkene. Men “arti for ongan”? Utvilsomt!
Fra Ica til Cusco tok vi igjen favoritt-transportmiddelet vårt; bussen. Denne bussturen var bare den første av det som skulle vise seg å bli flere spennende bussturer i Sør-Amerika. (Dette kommer vi tilbake til!) Vi ankom Cusco med èn mann mindre enn hva vi hadde ved oppstart, en peruviansk mann døde nemlig på turen, til alles (spesielt konas) store forferdelse. Med en slik start kunne det jo bare bli bedre, og det ble det.
Cusco raste raskt opp på listen over favoritter med sin nydelige beliggenhet og bebyggelse. Her teamet vi dessuten opp med noen engelskmenn, to irer og en skotte, som viste seg god underholdning hele den uka vi tilbragte i fjellbyen og på vandring. Vi kom oss nemlig på trekking til Machu Picchu til slutt! (Om enn etter mye fjas, og et par misforståelser hos turoperatøren.) Tre dager til ende fant vi oss selv svette, skitne og våte blandt det nydelige landskapet som dessverre store deler av turen skjulte seg bak tåke og regn.
Gladturen startet med en synkron forsovelse blandt alle involverte, og Skottland, (vi gjør ting enkelt når vi er på tur og oppkaller de fleste vi møter etter deres nasjonalitet – ja, det er litt frekt, men det funker!) som fortsatt muligens var litt brisen fra kvelden før, tok i all forvirring med seg den digre femogsøtti-liter’n sin. O, skulle han komme til å angre dette… Dag 1 var satt av til mountainbiking, og vi suste nedover fjellsidene i mer enn et bedagelig tempo. Sikkerheten var såklart satt i høysetet, og kun 2 av gruppens tilsammen 14 hjul falt av. Skremmende.
De neste par dagene var det rusling. Og mer rusling. Både av bortover og oppover-sorten, men med overvekt av sistnevnte. Den store finalen opp siste kneika ble påbegynt i stummende mørke klokken 4 om morgenen, i pøsregn, og bestod av trapper. KUN trapper. Ai-a-iai, du kan tro gleden var stor da vi omsider nådde toppen av trinnene! “Drukna katter” er en semi-dekkende beskrivelse av hvordan vi følte oss… Etter noen timer med vassing i egne sko, gåsehud og det som verre er, vek skyene endelig for solen og badet den fantastiske utsikten i lys. Da forsvant gnålet om gnagsår, våte klær og lignende bokstavelig talt som dugg for solen! Jeg vet ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at det er det mest spektakulære jeg noengang har sett, men jeg kan garantere at det kommer høyt opp på listen. Dagen ble avsluttet med drinker i byens varme kilder, noe som gjorde meget godt for slitne og såre lemmer.
Etter nesten-tårevåte farvel i Cusco vendte I og A nesen mot Bolivia, og dette skal jeg blogge om farlig snart.
Følg med! 
