From A to B. (Or from B to BA.)

Joda, I og A kom seg etter noen få mislykkede forsøk omsider på en buss som reklamerte for å skulle gå i retning Bolivia. Etter litt om og men hadde undertegnede bestemt seg for å satse på økonomi framfor komfort (vræl!), og satset 5 bussbytter og lokalbuss – i stedet for direkte turistbuss til Buenos Aires. Hoi hoi, det er dette det blir opplevelser av! Som sagt, så gjort.

Fra Cusco gikk bussen til morgenkalde Puno på like over 3800 m.o.h, og langs Titicacasjøen mot Copacabana og La Paz (verdens høyest-liggende hovedstad) på Boliviansk side. Derfra en ny en videre mot Potosi, og over til Argentina. Vi ble sittende på Boliviansk side av grensen en ekstra dag, dessverre, fordi deres side av grensen bestemte seg nettopp den dagen for å stenge tidlig. Argentinerne ville ikke slippe oss over uten utreise-stempel, så da ble det en natt på et bråkete gjestehus mens vi ventet på at grensen skulle åpne. (Dette tross for A’s innbitte forsøk på å vekke Bolivianerne.)

Neste morgen etter en liten shopping-runde (hvor vi bl.a investerte i et nytt digitalkamera for å kunne dokumentere litt fra kontinentet) ruslet vi over til Argentina. Dèt kun for å oppdage at det ikke var en eneste fungerende minibank, som vanlig. Vi var fri for kontanter (som vanlig) og det var ingen som hadde kort-terminal – SOM VANLIG! Vi kom oss omsider av gårde rundt midnatt, middels trøtte og frustrerte. Gleden var stor da vi satt oss ned på bussen med eplejuice og lokale bakevarer, og etter dette “festmåltidet” falt vi raskt i søvn.

Skulle roen vare? Såklart ikke.

Vi fikk en time på øynene før vi ble stoppet ved en vaktstasjon, hvor de stopper tilfeldig utvalgte busser fra Bolivia og den Argentinske stasjonen rett over grensen. Trøtte og mellomfornøyde observerer vi hvordan de bruker over en time på å sjekke pass og gjennomsøke bagasjen til alle på bussen forran oss, mens passasjerene må vente utenfor i kulden. Vel vitende om hva vi hadde i vente klatret vi ut, med alt av alpakka-ull i vår eie godt plassert på kroppene våre. Etter den første halvtimen begynner vi å slå floke for å holde varmen – vi er gjennom kontrollen, takket være få passasjerer, men noe tar veldig lang tid inne i bussen. De Argentinske vakthavende beviser heldigvis på dette tidspunktet at det er deilig å være norsk i Argentina, og tilbyr oss (som de eneste) å sitte inne på kontoret deres, samt litt av urte-teen de sender mellom seg for å holde varmen natten gjennom. Den eneste jenta i flokken snakker litt engelsk og fungerer som tolk da de ivrig forteller om navn, alder og sivilstatus på alle sammen. De forteller om narkobeslagene de gjør hver eneste natt, og åpner villig døren for å vise oss den lille flokken illegale innvandrere de hadde samlet opp denne kvelden som skulle sendes rett tilbake til Bolivia. Vi synes dette var temmelig underholdende (spesielt da guttene faktisk begynte å ville legge oss til på facebook – en plass går grensen!) men det var tydelig at vi ble litt upopulære blant resten av gjengen som satt å frøs på utsiden og som allerede virket temmelig overbeviste om at det hele var vår fortjeneste. To runder med narkotika-hund og omtrent fire timer senere sa de seg fornøyde med de 5 kiloene med kokain de fant i et av setene, og bussen, og alle dens passasjerer, fikk kjøre videre. Enkelt og greit.

Med verkende stumper, etter kalde netter og omtrent 80 timer på buss, kunne vi endelig hoppe av i Buenos Aires! Og som seg på høsten hør og bør høljet det ned i Argentinas hovedstad.

Neste innlegg blir om hvordan vi underholdt oss selv i finværet.

Loki love lingers!

Ja, da begynner vi naturlig nok der vi slapp, for her er mange såkalte “cliffhangers” som krever svar. Vi nevner i fleng:

-Fikk vi sett Machu Picchu?

-Ble det Bolivia framfor Chile?

-Forandret Ida noen gang hjemreisebilletten sin fra Brasil?

Og kanskje viktigst av alt…

-Trynte vi på sandbrett?

Fra Lima ble det straka vegen til Huacachina (en del av Ica som ligger i utkanten av enorme sanddyner) for å stå på sandbrett. Vi glajentene bestemte oss ganske resolutt for å tilbringe noen dager der i påvente av at Machu Picchu’s turstier skulle klareres og åpne for turisme igjen. Det angret vi ikke på, for vi hadde både sol og basseng til disposisjon. Vi ble dessuten godt kjent med hostelets to papegøyer som likte godt å sitte på skuldrene våre og spise frukt, og mumle på hva jeg bare kan anta var spansk. Vi tok turen ut til dynene med sandbuggy dagen etter ankomst, og – for å ha det på det klare – sandboarding var litt vanskelig, og vi var temmelig fargerike (gule, blå etc.) etter noen timer med lek i bakkene. Men “arti for ongan”? Utvilsomt!

Fra Ica til Cusco tok vi igjen favoritt-transportmiddelet vårt; bussen. Denne bussturen var bare den første av det som skulle vise seg å bli flere spennende bussturer i Sør-Amerika. (Dette kommer vi tilbake til!) Vi ankom Cusco med èn mann mindre enn hva vi hadde ved oppstart, en peruviansk mann døde nemlig på turen, til alles (spesielt konas) store forferdelse. Med en slik start kunne det jo bare bli bedre, og det ble det.

Cusco raste raskt opp på listen over favoritter med sin nydelige beliggenhet og bebyggelse. Her teamet vi dessuten opp med noen engelskmenn, to irer og en skotte, som viste seg god underholdning hele den uka vi tilbragte i fjellbyen og på vandring. Vi kom oss nemlig på trekking til Machu Picchu til slutt! (Om enn etter mye fjas, og et par misforståelser hos turoperatøren.) Tre dager til ende fant vi oss selv svette, skitne og våte blandt det nydelige landskapet som dessverre store deler av turen skjulte seg bak tåke og regn.

Gladturen startet med en synkron forsovelse blandt alle involverte, og Skottland, (vi gjør ting enkelt når vi er på tur og oppkaller de fleste vi møter etter deres nasjonalitet – ja, det er litt frekt, men det funker!) som fortsatt muligens var litt brisen fra kvelden før, tok i all forvirring med seg den digre femogsøtti-liter’n sin. O, skulle han komme til å angre dette… Dag 1 var satt av til mountainbiking, og vi suste nedover fjellsidene i mer enn et bedagelig tempo. Sikkerheten var såklart satt i høysetet, og kun 2 av gruppens tilsammen 14 hjul falt av. Skremmende.

De neste par dagene var det rusling. Og mer rusling. Både av bortover og oppover-sorten, men med overvekt av sistnevnte. Den store finalen opp siste kneika ble påbegynt i stummende mørke klokken 4 om morgenen, i pøsregn, og bestod av trapper. KUN trapper. Ai-a-iai, du kan tro gleden var stor da vi omsider nådde toppen av trinnene! “Drukna katter” er en semi-dekkende beskrivelse av hvordan vi følte oss… Etter noen timer med vassing i egne sko, gåsehud og det som verre er, vek skyene endelig for solen og badet den fantastiske utsikten i lys. Da forsvant gnålet om gnagsår, våte klær og lignende bokstavelig talt som dugg for solen! Jeg vet ikke om jeg med hånden på hjertet kan si at det er det mest spektakulære jeg noengang har sett, men jeg kan garantere at det kommer høyt opp på listen. Dagen ble avsluttet med drinker i byens varme kilder, noe som gjorde meget godt for slitne og såre lemmer.

Etter nesten-tårevåte farvel i Cusco vendte I og A nesen mot Bolivia, og dette skal jeg blogge om farlig snart.

Følg med!

Offentlig beklagelse

Det er tiden for å krype til korset og innrømme at denne bloggingen gikk særlig langt østover, og for å beklage den siste månedens manglende interesse på det sterkeste. Så her kommer det:

Beklager.

Jeg har dessuten inntatt sofademokratisk stilling, med kaffekoppen og PC’en i trygg avstand fra hverandre, og har alle mulige intensjoner om å blogge litt om Sør-Amerika på etterskudd – for å bøte på skaden som har oppstått som følger av min barnslige oppførsel. Fornøyd?

Here it goes…

Bortreist!

Sitter pent plassert i Peru´s hovedstad Lima, med et lite overheng etter bursdagsfeiring sammen med noen kanadiere og amerikanere i gaar kveld. Vi er strandet i denne overraskende moderne byen da vaar prioriterte destinasjon (Machu Picchu) er stengt fram til 1.April grunnet et sinnsykt regnvaer tidligere i aar. Dette hadde vi saaklart ikke faatt med oss, da vi er temmelig bortreiste – paa mer enn en maate. Vi er pakket og klare til aa sette kursen mot Ica, hvor vi skal staa (tryne, mest sannsynlig) paa sandbrett! Dettan skal bli trivelig! Om alt gaar som (mer eller mindre) planlagt faar vi forandret Ida´s hjemreisebillett slik at det ikke blir saa trangt om tiden, og vi venter i Peru til vi kan rusle opp til Inka ruinene. Nemlig. Vi ser dessuten en mulighet for aa reise gjennom Bolivia til Argentina fremfor Chile, men dette maa vi “tenke litt paa” (se hva som skjer). Ellers har vi det rett og slett temmelig fantastisk paa tur, og satser paa aa holde det slik.

Over!

No entiendo

Hvor daarlig blogg-samvittighet har Ida naa, paa en skala fra 1 – 10? 12. Minst.

Mexico var noe for seg selv, og det meste som skjer der, blir der. Generell regel! Alikevel skal det nevnes at vi hadde noen sinnsykt festlige dager i Cancun, med aapen bar og bading i soloppgangene. Kjempemorro aa moete Islenderen min igjen! Det kan vaere en sinnsykt dyr fornoeyelse aa feste i dette “spring break”-paradiset, med inngangspriser paa mellom $40 – $60, men armbaandene flyter fritt om man er hunnkjoenn, og vi endte saaledes opp med gratis inngang og aapen bar hver eneste kveld. Ka-chiing. Vi kan ogsaa melde om at vi ikke dro paa en eneste sightseeing eller gjorde noe som helst fornuftig i loepet av oppholdet, da dagene stort sett gikk med til soevn. Vi er iallefall aerlige om det.

Da vi fryktet for helsa hoppet vi snart vidre til Havana, Cuba. De skulte bra paa oss ved gate’en da vi nesten mistet flyet over noen stykker “Domino’s” pizza – woops. Med kom vi oss iallefall! Etter litt om og men endte vi opp i en delt taxi til den gamle delen av byen, sammen med to norske gutter.  De foerste dagene i Cuba faar vi unna litt byvandring, smaker paa gatematen, og tar oss en tur med hest og kjerre. Vi tester Mojito’er og besoeker sigarfabrikken i hovedstaden. Helsa til Ida har sviktet gradvis siden Cancun, og hun maa holde sengen nesten konstant i noen dager, foer vi henter fart og hopper paa bussen til Varadero. Her bodde vi paa en flott resort noen dager, og benyttet anledningen til aa svoemme med delfiner. Utrolig morsom opplevelse vi sent vil glemme! Noen dager paa stranda gjorde oss godt, men formen var alikevel vinglete da vi reiste vidre til Trinidad de Cuba. Her bodde vi hos en kjempetrivelig familie, tok salsatimer, og proevde oss paa Havana Club’en. Formen ble ikke merkbart bedre av den grunn, og kvelden foer vi reiser tilbake til Havana, maa legen troppe opp paa hjemmebesoek og konstatere bronkitt og halsbetennelse. Ja, det maatte faktisk komme – nesten paa tide synes jeg.

Cuba har vaert fantastisk -  sang og musikk i gatene, herlig sjokoladefarvede mennesker, og aakre som fremdeles ploeyes med okser. Det er rart, men behagelig, aa sovne til lyden av hestehover paa brosteinsgater, og spanske gloser. Egoene vaare er (nesten) ute av kontroll, da nordiske jenter er over gjennomsnittlig populaere i dette landet. Vi er begge veldig motiverte til aa ta flere salsatimer, slik at ved neste besoek paa “La casa de la musica” kan vi virkelig kose oss paa dansegulvet.

I en perfekt verden ville jeg skrevet noen paragrafer til, men tror de begynner aa bli mektig lei trynet mitt her paa Hotel Plaza. (Evt. merker de kanskje at jeg ikke bor her?) I morgen venter Peru – og Ida skal bli flinkere til aa blogge!

Proper rude tune!

Aaaalriiite! Klar for en ny runde?

Saa I og Y ankommer LAX som to forvirrede maaseunger, og blir i det de staar og konverserer med mannen som har ansvaret for taxikoeen innhentet av en av sjaafoerene for hostelene i Hollywood. Gratis skyss sier du? Vi blir med! Og viste det seg muligens aa vaere et godt valg? Oh yes. Gratis frokost, internett og ikke minst (paa utvalgte dager) OEL! Ah, endelig noen som har forstaatt hva som trekker nordmenn! Det foerste hostelet vi flyttet inn paa (sammen med to briter som kunne sverget paa kjoerte paa andre siden av veien, i mer enn en forstand.) hadde utsikt mot Hollywood-skiltet, og det andre mot en billboard for hurtig HIV-testing. Vi er naa  ikke saa kresne paa den utsikten, men liker godt joggeskoene som henger over hoeyspentledningen over verandaen.

Dagene hittil har gaatt ekstremt fort, med secondhand-shopping, fjas og urealistiske mengder gratis oel og overhodet-ikke-gratis appletini’s (easy on the tini!). Karaokekvelder og stand-up er finfin kveldsunderholdning, og noen byturer har det vel ogsaa blitt… Kremt. Vi har moett mange fantastiske mennesker, og sov en ukes tid paa gulvet i leiligheten til to Australske jenter sammen med en brite og en amerikaner. Stemning! Hollywood er roede loepere, uteliggere med handlevogner, limousiner, og alt som hoerer med – det er alltid noe aa gjoere, og noe aa se.

En svipptur opp til Santa Barbara for en helg rakk vi ogsaa! Fikk hilst paa Haavard (som Ida bodde i kollektiv med i Trondheim) fikk vi ogsaa, i forbifarten. Dette gaar jo kjempemorro! Dessuten ble det innmari god stemning i heimen da det viste seg at gutta vi skulle kraesje hos hadde baade bordtennis- og billiardbord, samt basseng og hot tub i hagen. Ikke minst var det en raatrivelig gjeng vi hadde innyndet oss hos. Ren beregning, sant.

Vertssoesteren min Kaycee floey inn til L.A for 4 dager, og det var kjempegoey aa se henne igjen 3 aar etter jeg var i Minnesota. Vi tilbragte dagene paa Santa Monica Pier, Venice Beach, Hollywood Blvd og i Long Beach. Oscarutdelingen gikk av stabelen soendag kveld, og vi tok oss en tur ut, men gjorde dessverre ingen stoerre forsoek paa aa snike oss inn paa selve arrangementet. Skuffet naa? Samme dagen tok vi oss derimot en herlig tur innom fornoeyelsesparken “Six flags” og hadde det helt gull. Deilig solskinn og en fantastisk gjeng – blir rett og slett skjelden bedre!

Dessverre maatte det etterhvert begynt aa demre for oss at alt godt tar slutt, og dette var intet unntak. For hver dag som gikk forrige uke begynte gjengen aa tynnes ut, og turene til flyplassen ble hyppigere. Foerst var det gutta som stakk til alle verdenshjoerner, deretter Kaycee som floey hjem. Kjernegjengen Oli, Sam, Yvonn og meg skulle brutalt rives fra hverandre og spres til 4 kontinenter! Til slutt kom den uunngaaelige avskjeden mellom I og Y. Aldri foer har jeg foelt meg saa amputert som da Y gikk avgaarde mot gaten uten meg. Selv graatkvalt og trist var det alikevel et herlig oeyeblikk, for vi vet begge at grunnen til at taarene stroemmet paa naar vi tok rundt hverandre er at vi gjenkjente det som slutten paa noe helt utrolig. 

Takk for et fantastisk eventyr kjaereste Yvonn min – det har vaert en sann glede aa reise/graate/le med deg. ( Lytt: Jack´s Mannequin – Bruised ).

Vel, hvordan ferden fortsetter gjenstaar aa se. Foerste stopp: Cancun, Mexico!

Bel far niente!

“Kunsten aa gjoere ingenting”…  DER har du oss for oeyeblikket.

Samoa. Deilige Samoa. Palmetraer, krystallklart vann og smilende mennesker. Tror du vi har hatt det okey? We get by… Helt aerlig fortalt var vi lite imponerte da vi dag nummer 2 vaaknet opp til den reneste syndeflod. Hva skjer, mersom? Det gikk seg i midlertidig raskt til da vi hoppet i en taxi ut til Taufua beach fales. Til tross for at to kraftige sykloner nettopp har passert har vi vaert saa heldige aa faatt sola i timevis hver dag. To fornoeyde jenter – check!

Solnedgangene er utrolige, og soloppgangene nesten bedre. For foerste gang paa turen har Ida, helt frivillig, satt vekker’n paa noe som begynner med 05… Noen andre som er imponerte? Det spares heller ikke paa nydelige utkikkspunkt, fossefall og et ufattelig frodig landskap. Vi skjoenner hvorfor menneskene vi moeter her ofte er tilbake for 3, 4 og 5 gang. Vi har benyttet disse dagene til restitusjon, og har heller ikke roert alkohol. (Foelte det var paa tide!)

Samoa er lave, multifarvede hus, menn med kokosnoetter paa lange stenger over skuldra, og klesvask paa display. For oss er det rett og slett ikke annet enn rolig, avslappende og uten bekymringer. Det er et sted mannfolkene gaar i “skjoert”, og jentene faktisk har friske blomster i haaret til daglig. Det er nesten umulig aa forestille seg at det ikke er mer enn noen faa maaneder siden en tsunami drepte 7 gjester paa nettopp dette overnattingsstedet. Sporene etter oedeleggelsene ses overalt, du kan knapt passere et hus langs strandkanten uten at det paa siden av det ligger et gravsted, eller flere. Jenta med blomster i haaret bak kioskdisken spiller lokale sanger og graater aapenlyst over tapene av kjente og kjaere hver eneste dag.  Den siste kvelden vaar moette vi en gjeng Kiwier som er her for aa hjelpe lokalbefolkningen med gjenoppreisningsarbeidet – det er en utrolig flott innsats aa gjoere, og vi fikk veldig lyst aa bidra. Hadde vi bare hatt noen flere dager! Medmenneskelighet som nettopp dette varmer aa se…

Foer Samoa tilbragte vi noen festlige dager  i Auckland, New Zealand. Her fikk vi fjaset litt i butikker (foerste gang paa lenge!), selv om budsjettet ikke tillot noe saerlig mer enn en titt. Vi overnattet paa sofaen hos to trivelige gutter, en som tok oss med til de finere lag (etter-jobb-pilsen med advokat-kollegaene inntas i dress, resturantene er litt dyrere – den stilen.) og en som tok oss med litt utenfor byen (besoekte kjenninger ved stranda og dro til et utkikkspunkt for aa se byen i skumringstimene, akkompanert av hvitvin rett fra flaska og en prat med uteliggeren paa den naermeste benken.). Maa elske hvor forskjellige vi mennesker er.

Naa er vaare avslappende dager i oeyparadiset Samoa snart talte, og vi flyr straka vegen til Los Angeles, California. Det begynner dessuten aa demre for oss begge at dette er Y’s siste destinasjon… :S Rart… Dessuten er vi klare for en pils igjen snart. Som en av Kiwiene saa vakkert sa det da vi fortalte om “ingen alkohol”-prosjektet vaart: “Rehab is for quitters!”

Bloggast! -I’en og Y’en

Morsdag!

Gratulerer vaare fantastiske moedre med morsdagen! Dere er unike og enestaaende, vi setter utrolig stor pris paa dere – mer en vi kanskje klarer aa vise i hverdagen. Takk for at dere bestandig er der for oss!

Varme, lange klemmer fra doettrene deres ute paa tur – kjempe glad i dere!

Surf, sand, goon and tanlines!

Sett saant, vi overlevde campingturen vaar vi! 3 dager til ende med skikkelig friluftsliv – type primitivt – paa Frasier Island.

Etter to trivelige kvelder paa Beaches i Hervey Bay klatret vi inn i vaar 4WD i en gruppe paa 8, klare for telt og tissing i bushen. (Saaviiidt plass til oss alle etter at danskene hadde plassert sine 4 esker med oel bak i bilen. Makan.) Det var godt vi var forberedt! Hyppige lokale regnskurer gjorde mye av opp – og nedpakkingen trasig, og matlaging/oppvask ble innimellom litt tiltak. Klegger paa stoerrelse med propellfly vil rett og slett ikke la deg vaere i fred, og det foeles litt som aa drepe et husdyr naar du tar en sving etter dem. Heldigvis er vi begge av den oppfatningen at “Er man paa camping, saa er man paa camping!”, og vi holdt humoeret til tross mindre irritasjonsmomenter. Allsang i bilen var kanskje i meste laget for gutta, men det var da ingen hindring! Det var en trivelig gjeng paa tur, og vi underholdt hverandre med fortellinger og drikkeleker av den ymse sorten. Vi badet i noen nydelige innsjoer, og fikk sett baade store og smaa dyr.

En av de britiske jentene hadde bursdag, og det var feiring med baade hatter og sang. Bursdagskake ble det dessverre ikke, da gringoene fikk potene i den natten i forveien. Woops! Kjoering paa sand er ogsaa noe for seg selv, og vi hadde noen “F***! Ut og dytt!” – seanser. Traff til og med paa en guttegjeng med Aussie’er paa tur, hvorav en av dem hadde hoert “Alt for Norge” -  stilig. (De sprang foeroevring rundt i badedrakt, baade med blonder og leopardmoenster, og var nok smaaspesielle.)

Alt i alt saa er Jack D, grilling og dirt helt greit for oss – for en periode! 3 dager uten dusj, med saltvannshaar og med sand paa steder du ikke vil ha sand… Vi har sett bedre ut. ;D Men herlighet som vi elsker aa campe!

Det ble tid til etterpaafest foer vi hoppet i det lysegroenne vidunderet vaart og dundret avsted til Australia Zoo. Vi vinket heftig til Brissie (Brisbane) i forbifarten og hastet ned til Byron Bay. Og for en MATCH! Mamma, pappa: Vi kommer ikke hjem! Her fant vi den ultimate roen, midt i blant alle surfeshop’ene, campingvan’ene og stranda. Det tok oss kun nanosekunder foer vi innsaa at dette var fulltrefferen vi hadde ventet paa. Vel (u)organisert paa rom med 3 fantastisk trivelige svensker, fant vi raskt stien til vannhullet, og etterhvert stranda! Litt blunking med norske oeyevipper, og en lokal type tilboed seg aa laere oss litt surfe-teknikker. Penger spart! Og det beste var? Vi kom oss begge paa bena! Utrolig goey var det, og vi bestemte oss sporenstreks for aa beholde brettene til dagen etter. Ida presterte til og med aa faa seg et ekte “surf rash” etter to dager – et saar der hvor brettet gnager paa ribbena dine naar du padler ut. Heftig innsats med andre ord. Vi hadde noen skikkelig flotte kvelder med hvitvin (“goon”) i strandkanten, barrunder, hoey karaoke-faktor og flotte mennesker. It’s a tough life! Det er umulig aa ikke smile litt for seg selv blant saa mange surfebrett og solbrune mennesker. VI ELSKER DET!

Ellers ligger vi omtrent som vi trodde ang. budsjett. Dette skal gaa “baerre godt” som vi liker aa si! Ida ligger litt over hva hun er komfortabel med, men av grunner det ikke kan gjoeres saerlig mye med. Feks. dyr bilforsikring, etc. Det gaar for det meste i nudler, for aa si det saann, og slik blir det nok i lang tid framover. Spoer du oss er det da en del av sjarmen.

Just nu sitter vi i Brisbane, hvor vi i dag leverte inn Paera (van’en) med et smil etter ca 2000 km paa veien.  Et under at vi kom fram, om man vurderer hvor mange ganger vi har vaert nede paa null-bensin-nivaa midt i bushen! Sukk, det var jo saa deilig aa ha et sted aa rote og spre alle greiene vaare paa… Hva som skjer naa vet ingen. Oensket er aa forandre billettene vaare for aa faa med oss The Killers paa gullkysten den 20. feb. foer vi drar videre, men det er nok litt for dyrt. Time will show!

Vi tenker paa dere der hjemme!

Naa er det happy hour! Stor klem fra I & Y

XXXX GOLD

Ta-da! Da var vi paa nett igjen!

First things first: Yvonn har funnet seg sponsor og kan fortsette turen mot det lovede land! Vi kan love dere den nyheten skapte god stemning i heimen. Jippi!

So, Airlie Beach was a trip! Mange turister, men det har da aldri plaget oss noe stoerre – spesielt ikke naar det hovedsakelig er snakk om likesinnede sekkpakkere. Kjoereturen gikk som fot i hose, men vaeret saa saerdeles lite lovede ut i det vi naermet oss maalet for kvelden og vi undret litt paa hvordan dette skulle utvikle seg paa boeljan blaa… Litt uflaks hadde vi, og maatte hoppe paa en annen baat enn vi opprinnelig hadde tenkt oss (fra “Spank Me” til “Mandrake”) grunnet daarlige bookingtall i regnvaeret. Flaksen slo i midlertidig inn tids nok, og sola straalte naar vi seilte ut av havneomraadet! Finvaeret skulle holde 3 dager til ende! 

Vi hadde noen koselige dager med soling paa dekk, stuping fra baaten, snorkling og dykking. Andre kvelden benyttet vi ogsaa sjansen til aa sove paa dekk under stjernehimmelen.  Vi var faktisk bare 7 stykker ombord inkludert skipper og divemaster, saa vi ble godt kjent! Heldigvis var vi en kjempetrivelig gjeng, bestaaende av en tysk jente, to canadiske gutter, en britisk-australsk skipper og en kiwi.

Vel tilbake paa land snudde vi snutene soerover, mot Hervey Beach hvor vi sitter i skrivende stund, klare for en tur til Frasier Island i morgen.

Paa turen ned har vi faatt testet ut campingskillsa vaare, og van’en durer og gaar som bare det! Foreloepig har vi kun knust et speil, men skal holde dere loepende oppdatert. Vi lever paa nudler og vann, og proever desperat aa faa spart opp til et fallskjermhopp til. Rasteplasser langs veien funker fantastisk som gratis camping, men toalettene er rene dyrehager – og edderkoppene i dette landet er paa stoerrelse med mindre Afrikanske land! Groess! Disse rasteplassene har da sine solsider ogsaa, og vi traff paa noen utadvendte lokale gutter som kunne hjelpe oss med aa pirke ut fuglen vi traff kvelden foer ut av grill’en. 

Vi poppet innom “The town of 1770″, hvor Thomas Cook gikk i land presis paa den tiden, foer vi kjoerte helt ned til Hervey beach og gikk loes paa noen mugger oel for en vel utfoert etappe.

Sola skinner, veiene er toerket opp, kenguruene lever fortsatt og vi koser oss uten skam!

-Mike & Andy